,

Når «Fuck Pride» runger på T-banen på vei hjem fra paraden…

Barn på t-bane

Ungene hadde pyntet seg med regnbuer, glitter og flagg. Den eldste danset seg gjennom Oslos gater sammen med Regnbuefamilier. Sammen med venninna fra klassen, og hennes straighte foreldre. Etter å ha gått hele paraden stanset vi for å se på innslagene bak oss. For å heie på flåten til jobben min. 

Når de er små kaller vi det regnbuetoget. Nå vet hun at det heter Pride Parade. Hun vet hva alle de lykkelige menneskene feirer. Kjærlighet. Retten til å elske hvem man vil. Familien vår.

Hjemover tar vi T-banen i østgående retning. Det er slitne, men lykkelig og euforiske unger. Et par stasjoner unna Stortinget kommer det en stor, bråkete guttegjeng på. De setter seg i setene rundt oss i den nesten tomme vogna. Og de legger merke til flaggene som fortsatt står i vogna, til regnbuene og familien vår. 

Det begynner stille. En av dem forsøker umiddelbart å stanse det. Så kaster flere seg inn i diskusjonen. Om de jævla homoene. De ser på oss og ler, før den ene svakt begynner på mantraet. 

«Fuck pride. Fuck pride. Fuck pride» synger han først stille. Så blir det litt høyere. Vennene ler, og flere begynner å synge med. T-banen kommer inn på en ny stasjon, og vi benytter anledningen til å flytte oss. Med hånende latter i ryggen går vi fremover i banen. Til setene rett bak rommet til sjåføren. Her er det flere mennesker. Noen av dem med små og store pride-effekter. 

Men nå har guttegjengen fått blod på tann. «Fuck Pride!»-låten runger over hele T-banesettet. Den lykkelige dagen er ikke så lykkelig lengre. 

Når det nærmer seg stoppet vårt, kommer en av guttene fremover. Vi ser hverandre i øynene i det banen bremser. Jeg ser at han tenker seg om, før han mumler noe uforståelig og går mot døra. Familien min går ut av banen, og det samme gjør den store guttegjengen. Noen ler, andre løper av sted. Mens en av dem høyt ber dem slappe av. «Ingenting skjedde. Han trakk seg».

Og jeg kan ikke la være å tenke på hva var det han trakk seg fra? Hva var det han hadde tenkt å si eller gjøre foran jentene på tre og åtte år? 

Når hun har lagt seg forteller treåringen om alle opplevelsene fra «regnbuetoget». Om alle mammaene og pappaene hun hadde sett. Om såpeboblene og flaggene. Om den høye musikken. Og om de store guttene som ropte på banen… 

Hun på åtte er trygg i seg selv, i familiesituasjonen og i livet. Hun er privilegert, omgitt av åpne, aksepterende og inkluderende mennesker. Jeg tror egentlig ikke homofobi har eksistert i livet hennes før i dag. 

Kampen er på ingen måte over. 

Denne bloggen benytter cookies. Ved å benytte siden, aksepterer du vår bruk av cookies. (Egentlig så tror jeg ikke vi bruker noen, men jeg vil ikke få bot).